Malerier fra Nasjonalgalleriet på Norwegian Wood
11.- 14.6 2010
Et utvalg av malerier fra Nasjonalgalleriet fra Romantikken til Modernismen.
Utvalget er gjort med musikk og det musiske for øye.
Kurert av Anne Sollund
Brudeferden i Hardanger, (1848) Adolph Tidemand (1814-1876) og Hans Gude (1825-1903)
En båt fullastet med festkledde mennesker i flotte bunader ros over fjorden. Rundt dem kneiser høye fjell, og i det fjerne ser vi en isbre. På himmelen danner myke skyer sammen med fjellene en oval. Gudes virtuose skymalerier fornekter seg ikke. Fra bredden de forlater, ser vi en stavkirke og et bjerketre som lyser majestetisk. Nasjonale symboler som minner oss om og, forteller om hvem vi er. Flere båter reiser ut for å delta i ferden, og i en vinker, kanskje svigerfar, muntert mot svigersønnen i den andre. Bruden derimot, sitter med nedslått blikk ved siden av. Tidemands psykologiske studier viser mangfold og innsikt. I baugen av båten i midten sitter selveste Ole Bull med fela og spiller. For et kupp for Tidemand som fikk tidens store ”kjendis” til å sitte modell for det mest populære bildet i nasjonalromantikken! I midten står en mann med rifta løftet, klar til saluttskuddet som markerer begynnelsen på feiringen. En dame holder hånden møt øret i fryktsom forventning. La festen begynne!
Dans i Setesdal, (1891)Gustav Wentzel (1859-1927)
En strøm av menn og kvinner i bunader danser gjennom landskapet. Fiolinspilleren, også han i bunad, sitter godt plassert i venstre hjørne og spiller så vi nærmest kan kjenne både rytmen fra musikken og bevegelsene fra de mange muntre menneskene. I bakgrunnen ser vi grønne enger og vakkert kulturlandskap. Musikk, natur og kultur i ett. Solen rødmer bak fjellene, men festen er ennå ung.
Spill og dans, (1895), Halvdan Egedius (1877-1899)
En mann sett fra siden er opplyst som av stearinlys. I hendene som er i stadige bevegelser ser vi fiolinen som beveger seg i viltert spill. I høyre del av bildet ser vi en kvinne som svinger seg muntert i dansen, skjørtet står ut og alt er uklart og i bevegelse. Vi aner også andre dansere i rommet. Mannens utrykk er som forhekset av musikken, dansen og den nærmest hypnotiske forbindelsen mellom dem. Egedius har fanget et magisk øyeblikk, og det er et tap for kunsten at han døde bare 21 år gammel.
Fyr på den norske kyst, (1885) Peder Balke (1804-1877)
Gjennom tynne sjikt av maling trer et landskap frem. Bølger slår mot kysten, en klippe avtegner seg mot bakgrunnen, og til høyre i bildet kneiser et fyr som kaster blaff av lys utover det ville opprørte havet i nordnorge. Mørke skyer, og lys himmel skaper kontraster. Den tidligere teatermaleren Balke bruker teknikker fra scenografien for å mane frem et dramatisk og sublimt landskap. Vinden, havets brus og sjøfuglers skrik er musikken vi føres inn i.
Åsgårdsreien (1872), Peter Nicolai Arbo(1831 -1892)
Inspirasjonen til Åsgårdsreien kommer av J. S. Welhavens dikt: “Lydt gjennom luften i natten farer, et tog på skummende sorte heste, i stormgang drage de vilde skarer, de have kun skyer til fodefæste ...”. Det tordner og lyner i natten. Et følge med norrøne guder stormer over himmelen natt til julaften. Med grådige hender griper de fatt i de dødes sjeler i form av nakne kvinneskikkelser. Ved bakken ser vi døde dramatiske trær, og en rødmende himmel.
Vi ser Frøya, og flere frodige valkyrier, Odin, og Balder som griper en kvinne og haler henne opp i følget med grådige hender. Hesten Sleipner er der med sine 8 ben, og ravnene Hugin og Munin som gir råd til Odin. På toppen av følget sitter Tor med hammeren Mjølner, og slår lyn, torden og brak inn i verden. Det er som om vi kan høre Wagners musikk, Valkyrierittet i bakgrunnen.
Frisk Bris (1876) Hans Gude (1825-1903)
Glitrende solskinn speiler seg i urolig sjø. Under store mørke skyer kjemper to små fiskebåter i vannet der fiskerne drar opp tunge garn, mens kvinnene holder båten i ro. Alle er med.
Midt i horisonten ser vi en dampbåt og til høyre, et handelsskip der det forhatte unionsflagget ”Sildesalaten” vaier. Over det er himmelen lysere og lettere. I forgrunnen svever to måker
som håper på hell og en fisk eller flere. Gudes utvikling fra romantiker i tysk malertradisjon til dette fantastiske, nærmest naturalistiske maleriet med impresjonistisk brillians er påtagelig!
Vinternatt i Rondane (1914) Harald Sohlberg (1869-1935)
Et blått fjellandskap lyser mot oss, på toppen av det ene fjellet ser vi et kors. Det er et virkelig optisk fenomen på Rondeslottet. Sorte tresilhuetter står i forgrunnen og skråner utover som om de inviterer oss inn, og også to av de døde trærne danner et kors. Gud bor her! I fjellene, i norsk natur, og i nyromantikeren Sohlbergs univers. Mellom fjellene ser vi en femtakket stjerne og over det ene fjellet lyser Karlsvogna. Harald Sohlbergs første besøk på Rondane i 1898 gjorde et uutslettelig inntrykk, og han malte fjellene syv ganger, sommer og vinter. ”Jeg vil at folk skal oppleve det samme i møte med mitt maleri, som jeg gjorde i møte med fjellene”. Det dirrer en blå tone i vinterfjellene.
Jonsokbål (1912) Nicolai Astrup (1880-1928)
Mellom mørke høye fjell flammer et enormt bål. Det lyser i natten og en flamme har revet seg løs fra bålet og flyr lik en ildfugl, eller ildvesen ved siden av. En bålkunstner har bygget opp bålet, som gir det denne fantastiske form og figurasjon i flammene. Tykk, mørk røyk siver over fjellene og forsvinner bort. Ved foten av bålet er festkledde mennesker samlet til dans og samvær. I forgrunnen ser vi den mørke silhuetten av en liten gutt som betrakter det hele. Han har også tent seg et lite bål, som lavmælt repeterer det store bålets form. Musikken, flammenes knitring og glade stemmer gir en stor kontrast mot den stille gutten som alene betrakter det hele. Nicolai Astrup er en heimføding som maler sine barndomstrakter og bruker barnetegningene som inspirasjon til senere bilder. Er det sine barndomserindringer han her har malt?
Nøkken (1900) Theodor Kittelsen (1857-1914)
Opp fra vannet i et stille skogstjern, dukker en merkelig skikkelse opp: Sorte grener eller hår, to uutgrunnelige grønne øyne uten blikk. To årringer dannes i vannet rundt ham. Er det en rot eller et virkelig levende vesen? I vannets speiling ser vi en gullgul himmel, grantopper og stammer som vitner om skogen som ligger bak. På vannflaten ligger vannlinjeblader, lik hestehover som forteller om Nøkkens andre form; den grå hesten som lokker folk ned i vannet til seg ved å få dem til å ri ham. La deg ikke lokke menneske, for under overflaten er natten og drømmenes rike, der man mister all kontroll!
Kittelsen malte troll og underjordiske som ingen andre kunne, og mest kjent er han for kommentaren over en annen kunsters mislykkede forsøk på male et troll; ”Han??! Han som ikke engang har sett et troll!”
Pianistinnen Erika Nissen (1892) Erik Werenskiold (155-1938)
En kvinne med hvitt ansikt i høyrød kjole sitter ved et flygel og spiller konsentrert. De hvite hendene danser over tangentene og tapetet på veggen i bakgrunnen viser et landskap med trær, planter og blått vann. Det står i kontrast til det mørke flygelet og kvinnen ved klaveret. Mørket og den oppløste malemåten minner om basstonens mørke valør, mens kjolen og de grønne ornamentene kan minne om både heftig temperament og fraseringer i lette toner. Werenskiold har portrettert både kvinnen og musikken hun spiller.
Felespilleren (1949) Åge Storstein (1900-1983)
En merkelig kubistisk fremstilt mann med et alvorlig uttrykk spiller på en fiolin. Bak ham ser vi et vindu med hvite gardiner, og de varme fargene i klærne kaster kalde blå skygger. Ved siden av ham sitter en mann nedsunket over ryggen på en lenestol. Til venstre i bildet er en døråpning der to personer ser ut til enten danse, slåss, eller begge deler samtidig.
Bildet blir slik delt i tre; paret i konflikt eller dans, den melankolske personen på stolen og musikeren som fører musikken frem i dagen. Er det musikken som virker inn på dem, eller er det deres følelser som preger felespilleren?
Balalaika (1920) Thorvald Hellesen (1888-1937)
Fiolette, grønne, blå, oransje, gule og brune fargefelter danner formen til en balalaika. De gjentagende formene understreker både instrumentets form og de særpregede tonene det frembringer. Maleriet er en komposisjon i seg selv, der de lyriske fargeklanger og musikkens egenart spiller oss en vakker melodi.