Artist-informasjon
Norwegian Wood 2008
Torsdag 12. juni
FOO FIGHTERS (US)
David Grohl blir ikke bare regnet for å være verdens beste rocketrommis, - han valgte selvsagt bort trommene for gitaren da han startet FOO FIGHTERS . Han er sannsynligvis også det hyggeligste, snilleste og mest jordnære vesen som går rundt på to ben i en notorisk rockeverden.
Hjemme i stua, mens han spilte trommer i Nirvana, spilte David Grohl inn massevis av låter som aldri ble utgitt. Så da Grohl startet FOO FIGHTERS i 1995, etter Kurt Cobains død, var det disse innspillingene som dannet grunnstammen i deres selvtitulerte debutalbum.
Som Nirvana forenet Foo Fighters forvrengte, tunge gitarer med vakre melodier, mikset med en punkers innstilling og en foredlet sans for popmusikk. Det hele lot David Grohl å gå opp i en høyere enhet.
Hvis Kurt Cobains låtskriving til tider kunne vekke til live minnene om John Lennon, får David Grohls sanger med FOO FIGHTERS være en slags Paul McCartneysk motvekt; de er storslåtte, umiddelbare og minneverdige. Som oftest, men slettes ikke alltid, fremføres de gjennom de helt korrekte dosene rockestøy.
Da Grohl slapp albumet ”Foo Fighters' 1995, viste det seg å bli redningen for en alternativ-rock sjanger som på den tiden nærmest var blitt klisjé. 'Foo Fighters” (albumet) gav oss klassiske Foo-låter som 'This Is A Call', 'I'll Stick Around' og ‘Big Me'.
'The Colour And Shape', deres andre album fra 1997, var Foo Fighters første som et virkelig band. Under innspillingen forlot trommeslager William Goldsmith bandet, og inn kom Taylor Hawkins fra Alanis Morissettes band. At de nå var en rockekvartett resulterte i et tyngre, men ikke mer punkete, uttrykk. Rett etter dette albumet forlot den andre gitaristen, Pat Smear, bandet. Nøkkelspor på ”The Colour And Shape' er 'Monkey Wrench', My Hero' og ‘Everlong'.
Ettersom Smear hadde forlatt bandet ble det tredje albumet 'There's Nothing Left To Lose' (1999) ble spilt inn som trio med John Mendel på bass. Det låter mer organisk og naturlig, men har en slags umiddelbar angrepslyst som får selv de peneste og pyntligste låtene til å rocke hardt.
Sannsynligvis har Grohl aldri skrevet bedre låter enn på nettopp dette albumet. Noe som ga bandet skinnende slagere i form av 'Learn To Fly', 'Next Year' og Generator
På 'One By One' (2002), deres mest polerte album, var de igjen en kvartett med tidligere No-Use gitaristen Chris Shiflett om bord. Selv om platen hadde en glinsende produksjon er dette funklende hardock med den rette tyngden på den riktige siden av veien, og en vreng i gitaren som treffer deg akkurat der det er som mest effektivt. 'All My Life' og 'Times Like These' var solide hits fra 'One By One'.
I 2005 fulgte FOO FIGHTERS opp med 'In Your Honor', som er det albumet gjennom tidene som har mistet Billboards førsteplass med aller minste salgsmargin. Dette dobbelt-albumet bestod av en akustisk disk og en hardt rockende en. Her dukker også opp gjestestjerner som John Paul Jones (Led Zeppelin) og Josh Homme (Queens Of The Stone Age). Blant låtene som utmerker seg finner vi 'Best Of You', 'DOA' og 'Resolve'.
Etter å ha sluppet konsertalbumet 'Skin And Bones' i 2006, kom de ifjor med det eklektiske albumet 'Echoes, Silence, Patience and Grace'. Dette albumet gikk rett inn på 3. plass på VG-listen her hjemme. Mens 'In Your Honor' fordelte hardrocken og det akustiske på hver sin CD, veksler ”Echoes, Silence...' fra side til side og lar fingerplukkende, delikat folkrock bli etterfulgt av brunstig muskelrock som igjen blir fulgt av dempet melankoli. Nøkkelspor er 'Summer's End', 'Statues' og 'The Pretender'.
Det kan bli en kveld for minnene og barnebarnhistoriene 12. juni i Frognerbadet. Knapt noe band i dag rocker hardere, mer melodiøst og mer suksessrikt enn FOO FIGHTERS. Med sin fortid i Nirvana, og nå i front for FOO FIGHTERS, er David Grohl en av vår tids vesentligste rockeartister.
DINOSAUR JR.
DINOSAUR JR er historien om punkerne som ble Neil Young disipler. Bandet fant sammen i Amherst, Massachusetts i 1984. De kalte seg Dinosaur (Jr kom to år senere) og bestod av bassisten Lou Barlow, trommisen Murph og gitaristen J Mascis som også er bandets eneste konstante medlem.
Bandet ble midlertidig oppløst i 1997, men fant sammen igjen i 2005.
I 1985 kom debutalbumet, kalt 'Dinosaur', ble spilt inn på et hjemmestudio inne i Massachussets skoger og kostet dem $500.
Albumet solgte 1.500 eksemplarer og bandet ble i det store og hele ignorert. Det vil si helt til Sonic Youth så en av DINOSAURs JRs konserter i New York, og inviterte dem med seg på sin neste USA-turné.
DINOSAUR spilte inn sitt neste album med Sonic Youths tekniker Wharton Tiers bak miksepulten. Innspillingen skulle slite på forholdet mellom bandmedlemmene. Ifølge bassist Barlow var trommis Murph på nippet til å drepe J Mascis hele innspillingen igjennom. Men selve albumet skulle vise seg å bli en klassiker. 'You're Living All Over Me' er i dag en milepæl innen såkalt alternativ rock.
Like før utgivelsen ble DINOSAUR saksøkt av et band som kalte seg The Dinosaurs. De krevde navneendring, og dermed ble bandet hetende DINOSUR JR.
Med sitt tredje album, 'Bug', fikk DINOSAUR JR sitt store gjennombrudd i Storbritannia. Frontet av singelen 'Freak Scene', som nådde 3. plass på singel indielisten, solgte 'Bug' uanstendig bra. Albumet fulgte singelens vellykkede reise på indielistene, - det nådde en 4. plass og lå på indie albumlisten i hele 38 uker.
De interne forholdene i bandet bedret seg ikke med suksessen, og i 1989 fikk Lou Barlow rett og slett sparken.
Trommisen Murph fortsatte å turnere med bandet litt inn på 90- tallet. Men fra og med fjerde albumet, 'Green Mind' (1991), begynte J Mascis å spille alle instrumentene selv. I bandets senere leveår hadde Mascis med seg George Berz (trommer) og Mike Johnston (bass) på turneer.
Den utgaven av DINOSAUR JR som ble gjenforent i 2005, og som er identisk med utgaven som står på scenen i Frognerparken 12. juni, er altså den klassiske årgangen. Dette er utgaven av DINOSAUR JR som banet vei for det vi i dag kjenner som alternativ rock. Grunge er et farlig og belastet ord, men saken er at den hadde aldri blitt det den var uten J Mascis og hans DINOSAUR JR. Og selvom det egentlig aldri var noen som helt skjønte hva 'slacker' var, så forstod man at det var definitivt dét DINOSAUR JR var.
Originaltrioen slapp i 2007 albumet 'Beyond'.
QUEENS OF THE STONE AGE
Da ørkenstøvet i Palm Desert, California hadde lagt seg etter stone-rockerne Kyuss i 1995, stod det oppløste bandet igjen som et slags heavy-rockens svar på Velvet Undergound. Men gitaristen og vokalisten Josh Homme hadde nye og større visjoner. Han dro til Seattle hvor spilte med folk fra Screaming Trees og Soundgarden, og ga ut en rekke 7” singler ut under navnet Gamma Ray.
Gamma Ray skiftet raskt navn til QUEENS OF THE STONE AGE , og Josh Homme hentet inn sin gamle bandkompis og trommeslager Alfredo Hernandez.
Sammen begynte de å jobbe på det som skulle bli deres selvtitulerte debutalbum som kom i 1998.
Etter at albumet var ferdiginnspilt, kom også den tidligere Kyuss bassisten Nick Oliveri (bass) tilbake etter en gjesteopptreden i The Dwarves. Med seg på laget fikk de gamle Kyuss-gutta også det nye bekjentskapet Dave Catching (gitar/keyboards).
QOTSA's andre album kom sommeren 2000. Det het kort og godt 'R' (etter den amerikanske filmsensurkodingen). Da bandet opptrådte på det årets Ozzfest-turne, var trommis Hernandez blitt erstattet paret Gene Troutman og Nicky Lucero.
Ryktet om bandets storhet hadde begynt å spre seg, tidens buzz var at QOTSA var den neste store tingen. En som stadig vekk priset bandet opp i skyene var Foo Fighters' David Grohl. Dette resulterte i at Josh Homme inviterte ham til å bli med i bandet under innspillingen av deres tredje album. Overraskende nok, så aksepterte Grohl og satte sitt eget band på midlertidig hold.
'Songs For The Deaf' var kanskje 2002s mest imøtesette album. Med Oliveri og Homme igjen som kjernen av bandet, og med uvurderlig hjelp av David Grohl, Screaming Trees vokalist Mark Lanegan og Perfect Circle gitarist/keyboardist Troy Van Leeuwen, levde albumet opp til alle forventninger. I visse kretser gikk man faktisk så langt at de kalte det for den virkelige rockens gjenoppstandelse. Og visst var det et benknusende massivt og tungt, men groovy, rockealbum som hadde mye av den samme effekten som Nirvanas 'Nevermind' et 10-år tidligere.
Da QOTSA vendte tilbake med fjerde album, kalt 'Lullabies To Paralyze' var det igjen med en nesten helt forandret besetning. Vel var Josh Homme (selvsagt), Troy Van Leeuwen og Mark Lanegan fortsatt medvirkende, men David Grohl hadde vendt tilbake til sitt eget hjertebarn og blitt erstattet av Joey Castillo. Den største 'bomben' var likevel at bandets 'gale-mattias', Nick Oliveri var bokstavelig talt pælmet ut av bandet. I han sted, spilte nå Alain Johannes bass.
I 2007 slapp bandet det eksellente 'Era Vulgaris', med Lanegan kun som gjestartist denne gangen.
JIMMY EAT WORLD
JJIMMY EAT WORLD var foregangsmennene som erobret de amerikanske hitlistene ved tusenårsskiftet. Ved å forene alternativ rock med kraft-pop var de ikke bare anførerne innen EMO-core, de ble også en kommersiell tungvekter i USA.
Det er ikke mange band som har vært venner siden de gikk i barnehagen, men det har altså trefjerdedeler av Jimmy Eat World. Jim Adkins (gitar/vokal), Zach Lind (trommer), Tom Linton (gitar) og Mitch Porter (bass) gikk fra å være bare barndomsvenner til å bli en rockegruppe i Mesa, Arizona 1993.
Navnet tok de fra en tegning lillebroren til Tim Linton, Ed, hadde laget av deres tredje bror, Jimmy. Småbrødrene hadde kranglet, og lillebror Ed hadde tegnet Jimmy hvor han fikk stappet jordkloden ned i kjeften. Under tegningen stod med store bokstaver: JIMMY EAT WORLD.
Bandet var dypt influert av punk/hardcore legender som Fugazi og Sunny Day Real Estate, men utviklet uttrykket tidlig i retning av det vi dag kjenner som EMO-core.
Som alle band innen sjangeren, var bandet svært ivrige på å spille live og turnere. Likevel var overraskelsen stor da bandet i 1995 ble tilbudt kontrakt med multinasjonale EMI/Capitol. På veien dit hadde bassisten Mitch Porter forlatt bandet, og blitt erstattet av Rick Bruch.
Umiddelbart etter kontraktinngåelsen spilte de inn og ga ut debutalbumet 'Static Prevails'.
De neste årene fikk bandet 'lov' til å gi ut en rekke singler og EP'er på små 'indie-labeler'. Der hvor de fleste band signet til et stort selskap ble utstøtt fra undergrunnscenen som ”sell-outs”, fant JIMMY EAT WORLD seg i den unike situasjonen at de hadde kontrakt med multinasjonalt selskap samtidig som de ble omfavnet av indie-mijøene.
I 1998 gikk de i studio igjen, med samme produsent som på debuten, Mark Trombino (Drive Like Jehu). Men innen albumet var ferdig hadde det vært palassrevolusjon innen toppledelsen i EMI/Capitol og alle bandets støttespillere var ute av varmen. Dermed ble albumet som allerede hadde fått tittelen 'Clarity', lagt direkte i arkivet uten utgivelse. Bandet fikk overtalt EMI/Capitol til å gi ut to av de innspilte låtene på en selvtitulert EP gitt ut av indieselskapet Fueled By Ramen. Dette ga dem overraskende mye radiospilling, men uten at EMI/Capitol fattet noe større interesse. Innen året var omme var de droppet av plateselskapet.
Det interessante var at mens plateselskapet deres mistet interessen, så økte interessen blant publikum. Stadig flere kom på bandets mange konserter, og stadig flere radiostasjoner spilte låtene deres. Resultatet ble at JIMMY EAT WORLD spilte inn sitt tredje album uten finansiell backing eller noe plateselskap i ryggen. Da albumet som ble hetende 'Bleed American' var ferdig hadde faktisk virkeligheten også innhentet de store amerikanske plateselskapene. De hadde fått med seg JIMMY EAT WORLDs enorme status som konsertband og deres stadig voksende, stekt dedikerte fanskare. Det endte faktisk med en legendarisk budrunde hvor DreamWorks endte opp med å få bandet.
Albumet ble sluppet i juli 2001, men etter 11. september det året ble det re-lansert med ny tittel; 'Jimmy Eat World'. Man følte at den gamle tittelen 'Bleed American' lett kunne bli feiltolket.
Med andresingelen fra albumet, 'The Middle' som topp-5 hit, tok salget virkelig av i USA og bandet fikk sitt store kommersielle gjennombrudd. Albumet endte faktisk opp med å ligge på Billboard-listen i godt over et år. Endeløs turnering fulgte i kjølvannet av suksessen, før bandet gikk i studio igjen i 2004. For første gang brukte bandet en annen en Mark Trombino som produsent. Jobben gikk til Gil Norton som hadde bl.a. Pixies og Foo Fighters på CV'en. Albumet fikk navnet 'Futures' og dem en stor singelhit i form av låten 'Pain', noe som igjen bidro til at albumet solgte en million i hjemlandet alene.
Deres neste album, ‘Chase This Light', kom ut i 2007. Denne gangen bestemte bandet seg for selv å produsere platen, dog med hjelp av Butch Vig (The Smashing Pumpkins og Nirvana).
Bandet er for tiden på turné med Panamore, som også spiller i Frognerbadet denne festivalen.
Lørdag 14. juni
MADRUGADA
MADRUGADA behøver vel strengt tatt ingen presentasjon. De er kort og godt dagens største, viktigste og (sannsynligvis) beste norske rockeband. Utallige hedersbevisninger, mengder av salgstrofeer, og med melodier laget for evigheten, - Madrugada er rett og slett en bauta i norsk rock. Madrugada ble dannet i 1995 i Stokmarknes og bestod den gang av Frode Jacobsen (bass), Sivert Høyem (vokal), Robert Burås (gitar) og John Lauvland Pettersen (trommer). De slapp sin første EP for ti år siden, i 1998, på Virgin Records. Allerede da grep Madrugada en topposisjon i norsk rock, og da debutalbumet, ' Industrial Silence', kom høsten 1999, gikk det rett inn på VG-listas førsteplass.
Lauvland Pettersen forlot bandet etter deres andre album, 'The Nightly Disease' (2001). Han ble erstattet av Simen Vangen, som gjorde sin Madrugada debut på deres tredje album 'Grit' (2002).
Men da Madrugada slapp albumet 'The Deep End' i 2005, hadde også Lauvland Pettersen forlatt bandet. Dette året gjorde Madrugada det svært uvanlige å slippe to meget fremgangsrike album innenfor et kalenderår.
Både studioplata ' The Deep End' og konsertplata 'L ive at Tralfamadore' sanket flerdoble platinatrofeer og sikret Madrugada hele tre Spellemannpriser i 2006. De fikk æresprisen Årets Spellemann, de vant prisene for Beste Rockalbum og Beste Sang. Det var monsterhiten ”Lift Me” som bragte dem Beste Sang Prisen, og den hadde et litt 'kronglete' opphav. I enkelte tilfeller har bandet spilt inn tilnærmede ”skygge-plater”, mens de samtidig har arbeidet med det som har blitt de kritikerroste og salgsmessig fremgangsrike platene. ”Lift Me” er en slik sang med opprinnelse i Madrugadas betydelige uutgitte arkiv. Bandet endte helt utrolig nok med dette årets to mestselgende album. 'Live At Tralfamadore' solgte mest, med ‘The Deep End' på en god annenplass.
I slutten av mai, 2007 startet Madrugada innspillingen sitt nye album i New York, sammen med produsenten/ teknikeren John Agnello. Agnello mikset Madrugadas debutalbum, ”Industrial Silence” og han var også involvert som produsent på oppfølgeren ”The Nightly Disease” og senest som mikser på Robert Burås' My Midnight Creeps andre album, ”Histamin”. Materialet på den nye plata hadde vært under utvikling bandmedlemmene imellom over de tre årene som hadde gått siden det forrige studioalbumet, ”The Deep End”, ble spilt inn i Los Angeles høsten 2004
Sivert Høyem og Frode Jacobsen, de to gjenværende originalmedlemmene i Madrugada etter Robert Burås dødsfall i fjor sommer, valgte å kalle sitt sjette album for ' Madrugada' , - en tittel som bandet hadde holdt av til det de oppfattet som sitt definitive album.
At ' Madrugada ' samtidig også er et album der Robert Burås spiller fra begynnelse til slutt, var utvilsomt Høyem og Jacobsens måte å hylle sin gode venn og kollega på.
Albumet var gjenstand for en svært gjennomtenkt redigeringsprosess og resultatet ble et album som ikke inneholder en overflødig tone. 'Madrugada' endte opp med å bli deres viktigste og beste album noensinne.
BILLY TALENT
Med hardtslående, konsise og fengende låter holder canadiske BILLY TALENT punke-fanen høyt hevet. Litt misforstått blir de ofte lempet i EMO-båsen. Det som sjelden blir misforstått, er deres legendarisk adrenalinpumpende konserter, noe som har gjort dem til et betydelig rockenavn verden over.
Billy Talent, kommer fra Mississauga, Ontario , og består av Benjamin Kowalewicz ( vokals ), Ian D'Sa ( gitar / vokals ), Jonathan Gallant ( bass / vokal ) and Aaron Solowoniuk (trommer). De holdt på nesten 10 år før de fikk anselig kommersiell suksess. Først kalte de seg Pezz, og var en del av Torontos indie-scene. De rakk å gi ut albumet 'Watoosh' i 1999, før de skiftet navn til Billy Talent i 2001. Bandnavnet tok de fra Michael Turners roman 'Hard Core Logo'.
I 2002 signet Billy Talent med Atlantic Records. Høsten 2003 slapp de sitt andre, selvtitulerte, album. Albumet solgte til 3x Platina i hjemlandet Canada, og gav dem to Juno priser (den canadiske Spellemannprisen) for Beste Band og Beste Album.
Deres neste album, Billy Talent II, kom sommeren 2006. Det gikk rett inn på 1. plass på salgslistene både i Canada og Tyskland.
RUFUS WAINWRIGHT
Hans far, Loudon Wainwright III, stod på scenen vår i 1997, og hans søster Martha Wainwright, spilte i 2006. I år kommer altså enda et medlem av den musikalske familien Wainwright; nemlig Rufus som opptrer solo med klaver og gitar. RUFUS WAINWRIGHT er en sanger/låtskriver viss storslagne, teatriske musikk har røtter i Tin Plan Alle tradisjonen og henter inspirasjoner cabaret-sjangeren så vel som opera.
RUFUS WAINWRIGHT ble født 1973, som sønn av musikerekteparet Louden Wainwright III og Kate McGarrigle. Han begynte å studere piano da han var seks år, og innen han var 13 år turnerte han jevnlig med moren Kate, tanten Anna og søsteren Martha som The McGarrigle Sisters & Family. Som 14-åring ble Rufus Wainwright nominert til Juno Award (Canadas Grammy Award) som Årets Mest Lovende Unge Artist.
Allerede i tenårene stod Rufus Wainwright frem som homoseksuell, og i sine senere tenår søkte han ofte tilflukt i opera, mens han også ble en stor fan av artister som Judy Garland, Edith Piaf og Al Jolson. Etter å ha studert musikk ved prestisjetunge McGil's University i Montreal, vendte Wainwright den klassiske musikken ryggen. Nå med fokus på rocken ble han en vesentlig del av Montreals klubb-scene. Snart sendte han sin far (Louden III) en bunke demoer, som han gav videre til Van Dyke Parks som igjen gav dem til Lenny Waronker, - sjefen i DreamWorks Records. Kontrakten var nesten umiddelbart i boks, og det selvtitulerte debutalbumet kom ut i 1998.
Albumet ble en gjenganger på musikkanmeldernes lister over de ti beste albumet det året. Rolling Stone Magazine utnevnte ham til Årets Beste Nykommer. Rufus Wainwrights andre album, 'Poses', kom i 2001 og ble møtt med den samme høylydte lovprisning.
Etter å ha tilbragt det meste av 2001-02 på turne, delvis alene og delvis med Tori Amos, gikk han desember 2002 i studio med produsenten Marius DeVries. Resultatet ble et slags dobbelt-album. Det første prosjektet ble døpt 'Want One', og kom høsten 2003. Tvillingalbumet, 'Want Two', kom året etter.
Wainwrights femte album, 'Release The Stars' kom I mai 2007. Albumet gikk rett inn på 2. plass på de britiske hitlistene. I desember 2007 slapp Rufus Wainwright konsertalbumet med den selvforklarende tittelen 'Rufus Does Judy at Carnegie Hall'.
Rufus Wainwright føyer seg glatt inn i rekken av store sangere/låtskrivere som har besøk Norwegian Wood. Det ligger til an til en uforglemmelig lørdag ettermiddag når mannen med en av dagens, bokstavelig talt mest unike stemmer, inntar Frognerparken.
Kjenner du uttrykket ”spunky pop-rock”? Ikke det? Da bør du få med deg det amerikanske bandet Paramore i Frognerparken, lørdag 14. juni.
PARAMORE fikk sin beskjedne oppstart i Franklin, Tennessee, da vokalisten, den Mississippi fødte Hayley Williams, møtte brødrene Josh og Zach Farro (henholdsvis gitar og trommer). Brødrene introduserte den 13 år gamle Williams for band som U2, The Cure, Sparta og Failure
Etter å ha fått med seg Jason Bynum (gitar) og Jeremy Davies (bass), begynte kvintetten å opptre under navnet Paramore. Bandet tok rask steget fra lokale talentkonkurranser og skolekonserter til profilerte klubbkonserter.
Paramores snertne og nesten søte melodier forenet med slående og spontan karisma bragte dem kontrakt med det prestisjetunge kultselskapet Fuel For Ramen. Med hjelp av produsentene James Wisner (Dashboard Confessional) og Mike Green (Yellowcard, The Black Maria), spilte de inn de inn debutalbumet 'All We Know Is Falling', som kom juli 2005.
Gitaristen Jason Bynum forlot bandet i desember 2005, og ble erstattet av Hunter Lamb. Da erstatteren Lamb forlot bandet i fjor, valgte Paramore å fortsette som kvartett.
Deres andre album, 'Riot!' kom sommeren 2007. Fra dette albumet slapp bandet singelen 'Misery Business', som ble en stor hit i USA. Paramore var plutselig bransjeyndlinger, og 'alles' tips for ”the next big thing'. Innen året var omme hadde albumet solgt til gull USA, og bandet var nominert til Grammy som Beste Nye Artist.
Charlotte & The Co-Stars
Charlotte & The Co-Stars sa dagens lys i 2003, etter at Charlotte Jacobsens tidligere band, Oyster, ble oppløst. Med nyskrevne låter, et knippe nye musikere og et ønske om å gå nye veier, startet Charlotte sitt nye band, som konsertdebuterte i januar 2004. Charlotte & The Co-Stars har siden spilt en rekke konserter, hatt flere låter på radio og ble bl.a. nominert til Statoil Hydrostipendet under by:larm tidligere i år.
Bandets varemerke er låter med en varmblodig nerve, og musikken er stemningsfull, men med skarpe kanter. Uttrykket er preget av såvel melankoli som desperasjon, og er inspirert av en følelse av råhetet, støvete landeveier og sene høstkvelder.
Charlotte & The Co- Stars debutalbum 'Win Love Win' som er produsert av Frode Jacobsen fra Madrugada og Alex Kloster Jensen fra Ricochets og My Midnight Creeps , kom ut i oktober i fjor og høstet strålende kritikker.
Bandets medlemmer har lang fartstid fra ulike sammenhenger, har vært å finne i band som The Captain & Me, Violet Scene, My Sensational Panda og Still Doing Sky
http://www.charlotteandthecostars.com/
www.myspace.com/charlotteandthecostars
Søndag 15. juni
ALANIS MORISSETTE
ALANIS MORISSETTE kunne virke som verdens mest usannsynlige rockestjerne da hun slo igjennom på 90-tallet. Hun var en tidligere barneskuespiller og tenåringstjerne innenfor sjangeren dansbar pop i hjemlandet Canada, før hun omskapte seg til å bli en selvutleverende 'alternativ' sanger og låtskriver ikke altfor fjernt fra Liz Pair og Tori Amos. Men, hun vinklet låtene sine i passe kommersiell retning, fylte på med groovy nok rytmer og hadde en stor nok markedsfører i magen til ble verdenstjerne med sitt tredje album 'Jagged Little Pill'.
Morissette er født og oppvokst i Ottawa, Canada. Hun ga ut sin første singel da hun var 10 år, og fikk si n første publishing avtale da hun var 14.
I 1991 flyttet hun til Toronto hvor hun fikk platekontrakt med MCA. Hun ga ut albumene 'Alanis' og 'Now Is The Time' i henholdsvis 1991 og 1992. Begge albumene bestod av poporientert dansemusikk, ispedd passe antall ballader. Debutalbumet solgte 100.000 og bragte henne Juno Award (Canadas Grammy) som Mest Lovende Kvinnelige Artist 1991. Selv om albumene var suksesser i hjemlandet forble resten av verden uinteresserte.
I 1994 flyttet Alanis til Los Angeles hvor hun møtte produsenten Glenn Ballard, som tidligere hadde jobbet med Michael Jackson, Wilson Phillips og David Haselhoff (!). Til tross for at de begge hadde renommé som rene popartister, bestemte de seg for å gå i en langt tøffere og mer alternativ retning med Alanis' neste plate. Resultatet ble 'Jagged Little Pill', som ble sluppet på Madonnas Maverick Records i 1995.
Singelen som virkelig satte fart på sakene var 'You Oughta Know', som trakk med seg albumet opp til topp-10 på Billboardlisten og albumsalget forbi en million. De neste singlene 'Hand In My Pocket' og 'All I Really Want' bidro til å holde salgstrykket oppe før det virkelig eksploderte med fjerdesingelen 'Ironic'. Nå var det ingenting som kunne stoppe Alanis. Albumet solgte og solgte, og det roet seg ikke før det hadde passert vanvittige 14 millioner solgte eksemplarer.
Alanis ble også den store vinneren på Grammy-utdelingen hvor hun ble belønnet med flerfoldige priser, bl.a. som Årets Album og Årets Sang.
Den meget imøtesette oppfølgeren til 'Jagged Little Pill', 'Supposed Former Infatuation Junkie' kom i 1998. Igjen hadde Alanis samarbeidet med Glenn Ballard.
Albumet solgte 490.000 den første uken i salg, noe som var ny amerikansk i rekord for en kvinnelig artist. Selv om 'Supposed Former…' naturligvis solgte mindre enn forgjengeren, var det en massiv suksess som bekreftet Alanis' posisjon som en av verdens ledende kvinnelige artister. Singelen 'Thank U' var en umiddelbar klassiker og mega-hit verden over. De neste singlene 'Unsent' og So Pure' ble også store hits. Det vanket igjen flerfoldige Grammy-priser under utedelingene både i 1999 og 2000.
Alanis Morissette tok seg et lite hvileskjær i form av den akustiske konsertplaten 'MTV Unplugged' i 1999. Faktisk kom ikke hennes neste ordentlige album, 'Under Rug Swept' før i 2002. Igjen debuterte Alanis på førsteplass på de amerikanske albumlistene, og 'Under Rug Swept' ble enda en multimillionselger. Det ble en personlig seier for Alanis, ettersom hun for første gang i karrieren selv hadde produsert og alene skrevet alle låtene. To nye hitsingler skaffet albumet henne også: 'So Unsexy' og 'Hands Clean'
Senere i 2002 kom raritet-utgivelsen 'Feast Of Scraps', som bestod av en konsert DVD inkluderte en turnèdokumentar, pluss åtte tidligere uutgitte, tiloversblivende låter fra innspillingen av 'Under Rug Swept'.
Dette sjette albumet til Alanis kom i 2004, og het 'So-Called Chaos'. Nok en gang hadde hun egenhendig skrevet alle låtene, mens hun produserte albumet sammen med John Shanks og Tim Thorney. 'So-Called Chaos' skaffet henne enda en topp-5 plassering på Billboard og gav verden singelhiten 'Everything'.
I 2005 var tiden inne for å konsolidere stillingen en smule i form av samlealbumet 'Alanis Morissette: The Collection'.
Sammen med Guy Sigswort begynte Alanis arbeidet med det nye albumet 'Flavors Of Entanglement' i april 2007. Dette albumet kommer ut 2. juni i Europa, og 10. juni i USA.
Hellbillies
I januar i år fikk de to Spellemannpriser og deres siste album ”Spissrotgang” har solgt mer enn 70.000. Det er rett og slett en institusjon innen norsk rock vi står overfor her. Ikke bare har dette bandet vært plateartister i 18 år, og gitt ut 10 album hvor ingen har solgt mindre enn 40.000 eksemplarer, de har også i en årrekke vært en av landets soleklart beste og mest etterspurte konsertattraksjoner.
Musikantene fra Ål i Hallingdal har gjort fantastiske konserter hos oss tidligere og nå syntes vi det rett og slett var på plass å invitere gutta tilbake.
Hellbillies' musikalske utvikling har vært betydelig siden kvintetten debuterte med Sylvspente Boots i 1992, en samling gjendiktede countrylåter av folk som Buck Owens, Dwight Yoakam og John Prine i hallingdrakt. Det syntes nok som en god idé, og det var det jo virkelig, men snart skrev Hellbillies låtene selv, i hovedsak Aslag, mens Arne Moslåtten diktet videre om Syver i Armod-Bråta, Birgjit Lien, Tolleiv, Heite Hilde, Gamle Bry'n og alle de andre figurene vi er blitt kjent med i Hellbillies-universet.
”Man kan si at den utviklingen vi stadig er inne i, startet med Drag (1996)”, sa vokalist Aslag Haugen i forbindelse med utgivelsen av albumet 'Niende' i 2004.
Han fortsatte den gang: ”Vi skal jo ikke på liv og død gjøre noe nytt, men det er viktig at folk kan høre at det skjer en endring fra plate til plate. Når det er sagt kommer alt fra den samme musikalske sekken”.
Aslag sa også i 2004, ”Vi har vært veldig heldige, men jeg tror noe av hemmeligheten ligger i at det er en sjeldent god sammensetning av mennesker i bandet. Vi har utrolig nok heller aldri hatt noen ordentlig nedtur. Vi har alltid hatt suksess og aldri opplevd at ting har stoppet opp, hverken når det gjelder platesalg eller spillejobber”.
Så kan vi legge til for egen regning, at det også hjelper å være landets kanskje hardest arbeidende rockeband, med det som sannsynligvis er bransjens best gjennomførte kvalitetskontroll.
http://www.hellbillies.com/
SPIRITUALIZED®
Bandet slipper i disse dager sitt kritikerroste, sjette studioalbum 'Songs In A&E'. Det er ingen tvil om at SPIRITUALIZED® høyner kvaliteten på årets festival ytterligere, og bokstavelig talt bringer atmosfæriske dimensjoner til Norwegian Wood 2008.
SPIRITUALIZED® ble dannet 1990 i Rugby, England på restene av trance-rockerne Spacemen 3. Ledet av vokalist og gitarist JASON PIERCE, brøt ikke SPIRITUALIZED® umiddelbart med med Specemen 3s hypnotisk-astrosfæriske rockeminimalisme-varemerke, men de perfeksjonerte uttrykket.
Jason Pierce skapte med SPIRITUALIZED® sin egne musikalske smeltedigel bestående av suggererende minimalisme, majestetisk overjordiskhet og symfonisk storslagenhet.
Bandet var kritikeryndlinger allerede fra sitt første album, ”Lazer Guided Melodies” (1992), mens deres kanskje mest banebrytende og kritikerroste album, ”Ladies & Gentlemen We Are Floating Into Space” kom i 1997 og ble kåret til Årets Album i NME samme år. Det er umulig å forestille seg Mercury Rev, The Flaming Lips og Radioheads seneste utgivelser uten dette albumets eksistens.
Deres neste album, ”Let It Come Down” (2001) inkluderte over 120 forskjellige musikere, mens det neste albumet, ”Amazing Graze” (2003) var en langt mer nedstrippet affære.
Fem år etter deres forrige studioalbum, og etter stadige utsettelser grunnet Jason Pierces alvorlige sykdom ( han holdt på å dø av dobbeltsidig lungebetennelse under innspillingen), kom endelig SPIRITUALIZEDs nye album, ”Songs In A&E” 26. mai i år.
Bandets besetning har alltid vært under stadige omveltninger og preget av bevisst gjennomtrekk. Således kan man si at SPIRITUALIZED® = Jason Pierce, men han liker jo å omgi seg med talentfulle musikere, derfor vil han alltid kalle SPIRITUALIZED for et band.
Den nåværende bandbesetningen består av Jason Pierce, Thighpaulsandra (keyboards), Tom Edwards (perkusjoner), Martin Schellard (bass), Doggen (gitar) og Kevin Bales (trommer). Dette er den samme bestningen som spilte inn ”Songs In A&E”.
Diskografi:
- Lazer Guided Melodies (1992)
- Fucked Up Inside – Live (1993)
- Pure Phase (1995)
- Ladies & Gentlemen We Are Floating Into Space (1997)
- Royal Albert Hall, October 10 1997 – Live (1998)
- Let It Come Down (2001)
- Amazing Grace (2003)
- Songs In A&E (2008)
Tift Merritt
TTIFT MERRITT dukket tilsynelatende ingenstedsfra med sitt fabelaktige debutalbum, 'Bramble Rose' våren 2002. Men som det ofte viser seg ved slike anledninger, Tift Merritt, som har tredimensjonale kvaliteter i form av superb låtskriverhånd, nådegave av en stemme og er en fabelaktig gitarist, hadde rikelig med erfaring i allerede.
Hun ble født i 1975 i Houston, Texas, men flyttet allerede i barndommen til North Carolina hvor hun har bodd siden.
Etter en tidlig flørt med punk og indie-rock, falt hun pladask for Joni Mitchell og akustisk-orienterte sangere/låtskrivere. Enda en verden åpnet seg for Tift Merritt da hun hørte Emmylou Harris og hennes album 'Quarter Moon in a Ten Cent Town'. Dette albumet ga henne motivasjonen hun trengte for å ta del i North Carolinas blomstrende alt-country-scene. Hun begynte å opptre sammen med bandet Two Dollar Pistols hvor ofte sang duetter med bandets vokalist John Howie og spilte rytmegitar.
I 1998 startet Merritt sitt eget band, The Carbines. De neste par årene fordelte hun tiden sin mellom The Carbines og Two Dollar Pistols. Hennes popularitet som liveartist økte fort, men alle mulige plateavtaler virket å falle i grus i siste sekund. Men da Merritt I 2000 vant Chris Austin Songwriting Contest på den årlige Merlefest Music Festival våknet den virkelige interessen hos plateselskapene.
Da Ryan Adams fortalte sin manager Frank Callari om Merritt var veien kort til kontrakt med Universal-distribuerte Lost Highway Records.
Selv om Tift Merritt ble signet til Lost Highway som soloartist fortsatte hun å bruke The Carbines som backingband både på konserter og på plate.
Tift Merritt fulgte opp debutplaten 'Bramble Rose' med den George Drakoulias produserte 'Tambourine' i 2002. Hennes siste plate kom tidligere i år og heter 'Another Country'.
Tift Merritt spilte et akustisk solo-sett under Norwegian Wood i 2005. Nå flyr hun og hele bandet inn fra USA for å gjøre Frognerbadet til et enda bedre sted å være 15. juni. Og vi at du og veldig mange med deg vil kunne få opp øynene for Tift Merritt og hennes vakre musikk. Bare så dere er varslet.
GARY LOURIS
LEGENDER FRA THE JAYHAWKS SAMLES IGJEN
Det er gått 15 år siden Gary Louris og The Jayhawks spilte på Norwegian Wood på Bærums Verk i 1993. En fantastisk og legendarisk opptreden. Senere har Gary Louris også besøkt Norwegian Wood med countryrock supergruppa Golden Smog i 1998.
Gary Louris er aktuell med sitt nyeste album ”Vagabond”. Dette er hans første soloalbum og det fikk strålende mottagelse da det kom ut tidligere i år. Mark Olson slapp i fjor 'The Salvation Blues' til like stor kritikerapplaus.
Gary Louris og Mark Olson spilte sammen i The Jayhawks på deres fire første album. To av disse albumene, 'Hollywood Town Hall' (1991) og 'Tomorrow The Green Grass' står igjen som milepæler og trendsettere for moderne countryrock. Etter det sistnevnte albumet forlot Mark Olson The Jayhawks, mens Gary Louris fortsatte som bandets gitarist, vokalist og hovedlåtskriver frem til deres siste album, 'Rainy Day Music' i 2003. De siste årene har Gary Louris hatt stor suksess som Grammy nominert låtskriver for Dixie Chicks og som med-produsent på Black Crowes' siste album, 'Vagabonds'.
Mens Gary Louris fortsatte med The Jayhawks, ga Mark Olson ut en rekke lo-fi countryrock album, hvorav fjorårets 'The Salvation Blues' kanskje er det aller beste. Gary Louris bidro for øvrig på tre låter på dette albumet.
Årets Norwegian Wood opptreden blir sannsynligvis den eneste Louris og Olson gjør sammen i Europa i sommer. Mulighetene for pur magi og minneverdige øyeblikk med høy gåsehudfaktor er overhengende. Gary Louris og Mark Olson slipper også et album sammen rett over sommeren.
MARK OLSON & SEVEN DOORS HOTEL
Seven Doors Hotel ble dannet i 2003 og spiller americana- country rock. Fine melodier, varme tekster og mye strengekraft. Deres andre album ”The Great Northern” ble slippet 28. april i år. Med seg på albumet har de Mark Olson og Lars Håvard Haugen fra Hellbillies. Se opp for en gjesteopptreden fra Mark Olson sammen med Seven Dors Hotels opptreden. Så det også er nevnt; Hellbillies spiller også i 'Badet' søndag 15. juni.