TRAVIS

Fra Glasgow i Skottland kommer TRAVIS for å avslutte en allerede magisk søndag i Frognerbadet. TRAVIS har solgt over 200.000 album i Norge: Good Feeling (1997), The Man Who (1999), The Invisible Band (2001), 12 Memories (2003) og Singles (2004).
7. mai slipper TRAVIS nytt album “The Boy With No Name” og første single “Closer” er ute på radio denne uken. Albumet er en komplett samling musikk fra bandet som Chris Martin sier oppfant Coldplay.
“Song for song, I honestly think it's stronger than anything we've done”, says Dougie Payne. “Frannie just seemed to be completely inspired”.
Det høres ut som TRAVIS skal få enda flere venner i Norge framover. TRAVIS er et flott band, og den perfekte avslutning på noe som tegner til å bli en fin årgang av Norwegian Wood.
Diverse medieomtale:
TV Østlandssedningen, video og intervju.
TV Adresseavisen
Nettavisen NRK musikk
www.travisonline.com
BRIAN WILSON 
Brian Wilson er gigantisk viktig. Han skrudde lyd som ingen hadde hørt før; ikke bare på Pet Sounds i 1966, men på det ufullendte Smile, endelig utgitt i 2004, på Surf's Up og på Sunflower. Ja, han dannet skole hvor studioet ble et selvstendig og viktig instrument, og inspirerte George Martin og Beatles til å lage Sgt. Pepper, og andre til en haug med ”seriøse” studiofokuserte album. Grateful Dead var i studio i ukes- og månedsvis i 1967 med Anthem Of The Sun (”trying to record thick air” og brakte Warner Records til vanvidd). Bare spør Glyn Johns, Tom Dowd, Daniel Lanois, Rick Rubin og mange flere. De vil nikke kraftig og respektfylt.
Ved siden av Phil Spector er Brian Wilson den største studiomann. En peanutbuttersandwichspisende nerd med en uskolert og helt intuitiv tilnærming til lyd og teknologi. Der hvor den samtidige Zappaberegnende og systematisk klippet lydbånd og laget vitenskapelig vridde kollasjer, følte Wilson seg frem til lydbilder og harmonier – inspirert av amerikansk musikktradisjon - Everly Brothers, Orbison, Elvis og mange andre, men på en helt egen og ny måte. Brian Wilson var og er: Talentfull, talentfull, talentfull.
Men kanskje enda viktigere med Wilson og Beach Boys er dobbeltheten og ironiene som står i kø:
Fordi verden ikke er et perfekt sted, fordi illusjonen om gul strand og blått hav i California - dog deilig en stund - ble vrengt om til stranden fra helvete og eksponerte unge sinn for en avslørende, David Lynch-aktig hyperrealisme. Fordi lydsporet til våre liv er harmonisang fylt av falske drømmer og brutte løfter, fordi ideen om musikk a la Beach Boys som lindring av mental smerte, var ironisk og nesten schizofren da lindreren selv var syk og hadde heksedoktoren Eugene Landy som pilletriller fra, ja, helvete…
Beach Boys korresponderte med verden og med våre liv – stranden i Santa Monica ble gradvis til stranden i Vietnam, tyggegummi ble til napalm, sodapop til syre og American Graffiti-naivisme til desillusjon og forfall.
Men som en Fugl Føniks stod musikken; harmoniene, fraseringene og ideene igjen i asken. Dette er klassisk pop på sitt viktigste, musikken står som en påle.
Og når han endatil bringer Al Jardine som "special guest" med seg til Frognerbadet blir det strand pop i himmelen – med et spennende skjær av helvete. David Lynch burde filmet det…
Thorstein Selvik, Protector of the Torch
The Lemonheads

The Lemonheads og frontmann Evan Dando har mange fans i Norge. Boston-bandet er tilbake etter en lang pause med nytt album ”The Lemonheads. De slo igjennom på 80-tallet med pop/punk, og albumet ”it's a shame about Ray” solgte over 1 million. ”The Lemonheads” er bandets 8. album. Det er produsert av Dando og Bill Stevenson (Descendents og Black Flag). Dessuten har de med seg prominente gjester som Garth Hudson fra The Band og J. Mascis fra Dinosaur Jr.
http://www.thelemonheads.net/
La oss skru tiden tilbake til den gang Nirvana, Guns n`Roses og Ketil Stokkan herjet hitlistene. Kevin Costner danset med ulver, Gamle Laffen sang på siste verset og pastell var den nye vinen.
Et sted på Greverud er Ole Kristian Aas på god vei til å bli klassisk skolert konsertpianist. I en sofa ikke langt unna hopper to ivrige guttunger ved navn Håvard Bakken og Pelle Nordlie opp og ned mens de mimer David Bowie. Atle Borgeteien er grinete fordi han har slitt ut sitt andre eksemplar av ”Hunting High And Low”, mens Anders Finslo hører på Napalm Death og gjør ivrige hodebevegelser.
Blind Arcehry Clubs glade barndomsdager er definitivt forbi og at denne vennegjengen fra Follo er blitt voksne er debutplata The Union et solid bevis på.
Det er ganske nøyaktig ett år siden de hadde sin første studiosession. I løpet av innspillingsperioden har BAC, med sin flate struktur, måtte ty til fantasifulle grep for å tilfredsstille samtlige bandmedlemmers behov. De underligste steder er oppsøkt på jakt etter edle lyder og utsøkt klang. Deres piano har vært på flyttefot inn og ut av byens kirker og for å få vokalen akkurat passe hes ble Pelle under frivillig tvang sendt fra blodfylla, med whisky og rødprince som hovedingrediens, og rett i studio for å legge vokal på albumets tittelspor.
The Unions fødsel bikka over til å bli en besettelse for bandet, de har gjort alt for å gi deg den perfekte lyden av sitt eget popunivers. Og det er denne nøysomheten kombinert med musikalsk teft av det sjeldne og god kollektiv bandånd som gjør The Union til en nærmest utopisk verden fylt til randen med pypvannsperler av detaljer og slepent vårlig driv.
Albumet inneholder vinterens vakreste popharmonier ikrydra lag på lag av ulike følelser, stemninger og betydninger. Angst, håp, smerte, hjerte, forandring, venner, uvenner osv. Du kan høre det alt sammen og aldri har så mørke følelser vekket til livet så mye hjertevarme som når det formidles med BACs upåklagelige tilstedeværelse og troverdighet.
Disse gutta har levd sine liv på godt og vondt, noe som gjenspeiler seg i musikkens friksjon, dybde og ærlighet. Da Anders lå på sykesenga med alvorlig hjerneblødning for noen år siden skjønte de alle at det er musikken som gir livet mening. Og slike åpenbaringen avler popmusikk av ypperste klasse.
Ta godt i mot The Union, hvis du har øre for betydningsfull popmusikk!
“And we´ve seen a band from Oslo, Blind Archery Club. They were crazy! Smart, sophisticated pop with complex harmonies. Really great!”
(Dan Wood og Jason Reece fra .. Trail Of Dead i et intervju med Dagsavisen under Quartfestivalen
http://www.blindarcheryclub.com/
Washington

Washington er en trio opprinnelig fra Tromsø. De er i disse dager aktuelle med sitt album nr. 2 Astral Sky. Det er gått tre år siden den kritikerroste debuten A New Order Rising. Bandet har brukt tiden godt. Over 100 konserter og 3 Europaturneer er gjennomført. De har vist seg frem som et av landets fineste og fremadstormende band de siste årene.
Washington's hovedmann er Rune Simonsen. Han lager all musikk og tekstmateriale. Hans flotte stemme kan han formelig smelte is og må ha bli gitt til han for å akkompagnere nordlyset.
Flere måneder i mørketid langt oppi nord, har kanskje nettopp akkurat mørket og nordlyset spilt en aldri så liten rolle i bandets melankolske lydbilde. Det er lavmælt og inderlig, det er skeivt, det er fabelaktig, det er trist og det er fantastisk vakkert. Ikke klissete eller påtatt, men så ekte og troverdig som man bare kunne ønske seg.
http://www.washington.no/
|